Forløsning av traumer med langsomme sirkelbevegelser.

Hva hindrer deg fra å være helt tilstede i øyeblikket?
Hva hindrer din kropp fra å være myk og mottagelig?
Hva hindrer deg fra å være i kontakt med og uttrykke dine følelser og ditt autentiske Selv?

De fleste av oss har sett et spebarn helt tilstede i kontakt med et annet menneske. Kanskje har vi også kjent mykheten i et avslappet eller sovende spebarn.

Som voksne kan vi bare drømme om denne tilstedeværelsen og mykheten. De aller fleste av oss opplever at kroppen ikke lenger er så myk, ledig, følsom og levende som vi kunne ønske. Kanskje er det deler av kroppen vi nesten ikke kjenner i det hele tatt. Eller som bare gjør vondt.

Hva har skjedd med oss?

Det som har skjedd er at den fantastiske kroppen vår har hjulpet oss og reddet oss i utallige situasjoner opp gjennom livet. Men mange av disse hendelsene forblir uavsluttede livsopplevelser som lagres i kroppen vår og binder og stiver av vev, strukturer, tanker og vår livskraft.

 

Traumer kan vi definere som ufullstendige opplevelser som preger oss i ettertid.

Dette kan være hendelser som ble for mye å forholde seg til i øyeblikket. Som en ulykke, et dødsfall eller et overfall. For å beskytte oss strammet kroppen seg litt, akkurat nok til å holde tilbake følelsene fra vår bevissthet og i stedet lagre dem i vevet.

Det kan også være noe vi ikke er blitt ferdig med. Som å få gråte når noe gjør vondt eller si farvel og fullstendig avslutte en relasjon til et menneske eller dyr som forsvinner ut av livet vårt. Energien i det ugjorte sitter fortsatt i kroppen vår, klar til å utføres.

Det kan også være noe vi har holdt tilbake. Som å skrike, trampe, slå eller sparke når vi er sinte eller frustrerte. Eller å holde tilbake glede og jubel. Vi har holdt tilbake våre reaksjoner pga frykt eller fordi vi opplevde det upassende. Når vi holder tilbake å skrike, slå eller trampe aktiveres både musklene for å gjøre det sammen med musklene som holder tilbake uttrykket. Blir ikke aktiviteten utført lagres energien i kroppen.

I alle disse tilfellene hjelper både muskler og bindevev til med å stramme seg. Følelsene blir ikke borte. Muskler og bindevev har evne til å «kapsle inn» følelsene. De opprettholder en kronisk spenning for å holde på følelsene over tid.

Når vi seinere opplever f.eks. frykt eller sinne filtrerer kroppen følelsen for oss. Følelsen av frykt eller sinne kjenner vi ikke. I stedet strammer kroppen seg litt mer. Det eneste vi kjenner er at kroppen blir enda litt stivere. I stedet for å kjenne følelsene våre kjenner vi bare kroppssymptomer og ubehag. Vi tror vi må unngå dette, noe som kan føre til uhensiktsmessig unngåelses­adferd.

Hvordan vi reagerer på trusler

Når vi opplever en truende situasjon, reagerer vi mennesker med flere ulike deler av hjernen.

Først aktiveres vår sosiale evne. Vi kommuniserer, beroliger, finner felles løsninger, gjenoppretter sosiale relasjoner.

Løser ikke dette den truende situasjonen, trer en mindre utviklet del av hjernen vår fram, reptilhjernen. Denne aktiverer vår instinktive evne til å flykte. Dersom heller ikke dette er mulig aktiveres vi til å kjempe.

Fungerer heller ikke dette, tar en enda mer primitiv funksjon styringen. Den sørger for at vi går i frys med alle musklene aktivert og strammet. Eller vi kollapser helt, musklene gir slipp og vi ligger som bevisstløse. Dette er en arv vi deler med byttedyr. Ble vi fanget, kunne vi håpe at angriperen oppfattet oss som døde og mistet interessen. Samtidig utskilles store mengder smertedempende hormoner som gjør fysiske skader mindre smertefulle (som å bli revet i stykker av et rovdyr).

En hjerne som er skadet eller stresset klarer ikke å fungere sosialt, men reagerer på et mer primitivt nivå. Jo mer stresset hjernen er, jo mer primitivt reagerer vi på det vi oppfatter som en truende hendelse. Noen går i frys umiddelbart uten at de er sosiale, flykter eller kjemper først.

Spebarnets opplevelser.

Da vi var små og hjelpeløse var vi avhengige av andre for å overleve. Kanskje vi opplevde verden som trygg og erfarte at vi alltid var ivaretatt. Eller kanskje vi opplevde daglige situasjoner som truende. Å være sulten uten å få mat. Å være aleine eller å ha vondt uten å bli trøstet. Å være for varm, kald eller trøtt uten at vi ble hjulpet til å finne vår balanse igjen. Å bli stoppet når vi skrek og var sint. Å bli stelt av noen med sinte stemmer eller med sinne i hendene. Vi kunne jo ikke vite at de som stelte oss ikke var sinte på oss.

I stedet aktiverte situasjonene kjemp-flykt-frys-reaksjonen. Når vi verken kunne flykte eller kjempe, kunne vi bare gå i frys. Kroppen stivnet helt eller delvis som respons på det spebarnet opplevde som en trussel.

Etter som vi ble litt større kunne vi flykte eller kjempe i litt flere situasjoner, vi kunne skrike, slå, sparke, løpe eller trampe. Noen opplevde at det ikke var nødvendig å kjempe og kunne falle naturlig til ro. Andre holdt uttrykket sitt tilbake av frykt for konsekvensene.

Som voksne kan vi oppleve kjemp-flykt-frys-reaksjoner i daglige situasjoner uten at livet vårt er truet. Dette skjer fordi tidligere opplevelser lever i oss og re-aktiveres når vi opplever liknende situasjoner. Dermed kan reaksjonen vår være ute av proporsjoner med situasjonen. Vi kan kjenne sterke følelser eller ingen følelser i det hele tatt. Kanskje vi bare så vidt kjenner at kroppen stivner eller kollapser. For noen er kroppen mer eller mindre i en kronisk tilstand av å flykte, kjempe, fryse eller kollapse.

Hvordan kan vi som voksne gi kroppen mulighet til å frigjøre energien i opplevelsene som ble for mye for oss?

Kroppen har lagret disse uferdige opplevelsene på en måte som balanserer behovet for å lære av erfaringen og behovet for fortsatt å fungere i en farefull verden. Kroppen vil gjerne forløse det den har lagret så snart anledningen byr seg. Og kroppen sier gjerne i fra. Når det er stille og trygt rundt oss og vi faller til ro begynner det uforløste å komme til uttrykk. Som tanker, bilder og følelser i et konstant surr. Kanskje som livlige, skremmende eller stressende drømmer. Klarer vi å oppleve vi gleden over stillhet? Eller tar våre stressende tanker og følelser oppmerksom­heten? Kanskje må vi døyve dem med å være i kontinuerlig aktivitet eller stadig fylle sansene våre med ytre inntrykk.

Kroppen vil at vi skal oppfange signalene og romme det vi har holdt tilbake. Gjør vi ikke det, sier som regel kroppen tydeligere i fra. Det gjorde den gjennom smerter, sykdom og forskjellige plager vi ikke kan unngå å forholde oss til. Samtidig blir det vanskeligere å forstå hva kroppen mener. Hvordan kan rygg­smerter, søvnproblemer og hodepine ha et budskap til oss?

Vi har heldigvis muligheter til å hjelpe kroppen vår.

Å romme den vi er.

Det kan oppleves som at traumene er noe uønsket vi må sørge for å bli kvitt. Slik er det ikke. Alt vi har opplevd trenger vi å romme og akseptere som en del av oss selv. Vi trenger at det er en del av historien vår. Vi trenger å forløse det som holder tilbake følelsene og overlevelses­energien i traumene.

Forløsning av traumer inneholder to elementer. Det ene handler om å åpne opp for at traumene blir tilgjengelige. Det andre er å utvide det følelsesmessige rommet for å ta imot og romme det som det åpnes opp for.

Hva kan du gjøre selv?

Mange som har opplevd sterke traumer har nok med å holde dem på avstand. Vet du eller mistenker du at du har sterke traumer bør du gjøre dette med forsiktighet. Går du i terapi kan du snakke med terapeuten din. Sammen kan dere vurdere hvor mye det er ønskelig å ta fram på egen hånd uten at det blir for mye å romme.

De fleste av oss har ikke direkte kontakt med traumene våre. Kanskje kroppen i stedet kjennes fjern og stiv, tankene surrer uavbrutt eller vi opplever følelsesreaksjoner som ikke passer med situasjonen. Vi vet kanskje ikke hvilke traumer vi bærer på. Hvordan kan vi frigjøre våre traumer når vi ikke en gang kjenner dem?

Det finnes ulike retninger for å forløse traumer. Her er noen erfaringer jeg selv har hatt stor nytte av, både personlig og som terapeut.

Langsom sirkulering.

Jeg kan velge steder på kroppen med smerter eller ubehag (et kne, en skulder, pannen eller annet), kroppens chakraer (energisentra) eller ulike steder på magen.

Først holder jeg den ene eller begge hendene på stedet. Deretter begynner jeg langsomt å bevege huden i sirkler med hendene.

For å forløse traumer er min erfaring det beste å ligge flatt på ryggen og holde begge hendene på nedre del av magen, den ene ovenpå den andre. Jeg holder kontakten med huden og roterer hendene langsomt i en sirkel mot klokka slik at huden og tarmene blir forsiktig strukket. Jeg har all oppmerksomhet på det jeg gjør.

Noen ganger merker jeg at jeg begynner å sukke, gjespe og blir roligere.

Noen ganger virker det jeg gjør tungt og meningsløst. Ofte begynner tankene å vandre og jeg glemmer hva jeg holder på med. Dette er symptomer på motstand som kommer opp. Jeg vender oppmerksomheten tilbake til hendene (uten å bli irritert på meg selv).  

Noen ganger virker det som det ikke skjer noe som helst. Vanligvis kjenner jeg da at jeg beveger hendene for raskt og at jeg ikke gir rom for det uferdige. Jeg beveger da hendene langsommere, prøver å bevege meg inn i følelsene, ikke ut av dem. Hendene stopper ikke opp, men er i konstant bevegelse. Jeg har sett at jeg bruker så mye som 3-4 minutter pr sirkelbevegelse.

Det kan komme fram minner og sterke følelser. Dette kan være følelser som en gang var for mye for meg, men som jeg er i stand til å romme nå. Jeg lar de være der. Gråter om jeg trenger det. Fortsetter å sirkulere hendene på magen. Blir følelsene for intense kan jeg holde meg på magen og på brystet, sette fotbladene i underlaget, sette meg opp samt puste dypt og langsomt.

Jeg kan også kjenne følelser av uro og frykt. Jeg kan også kjenne at musklene i magen, ryggen og hoftene strammer seg. I begynnelsen var det de ytre musklene. Senere har det vært muskler i ytterkanten av magen og nær ryggen som har strammet seg. Dette kan være impulser til å flykte eller kjempe som vi har holdt tilbake.

Jeg fortsetter å bevege hendene i en langsom sirkelbevegelse. Noen ganger stivner og slapper musklene av i bølger. Andre ganger stivner de bare. Dette er som oftest gamle muskel­spenninger som har vært nyttige for å holde følelsene på avstand. Når følelsene begynner å komme til vår bevissthet, aktiveres muskelspenningene som har holdt dem tilbake.

Noen ganger kan jeg kjenne at alt er tomt, håpløst og at jeg er lammet, fanget og hjelpeløs. Slike følelser viser at jeg er i kontakt med frystilstanden. Følelsene blir ofte svakere, kroppstemperaturen faller og jeg blir kald på hender og føtter. Pupillene blir små, lukker av for inntrykk.
For å gå dypere inn i denne tilstanden fortsetter jeg å sirkulere hendene langsomt.

Når vi er i en tilstand av lammelse og maktesløshet har vi flere veier å gå:

1. Vi kan kjenne på det som er uten å gjøre noe. Dette er kjent som «forandringens paradoks». Jo mer vi tillater og aksepterer en følelse, jo raskere forandres den. Selv om vi ikke opplever at noe som helst skjer, vil mye kunne bli svært annerledes seinere.

2. Vi kan kjenne sinne, raseri og hat. Disse følelsene er forbundet med å våkne opp av frystilstanden. Disse følelsene er vi vanligvis vant til å holde tilbake. Vi kan gi uttrykk for raseriet ved å slå i madrassen eller en pute med den ene hånda. Vi kan brøle eller skrike om vi har lyst til det. Vi kan også puste dypt og romme det voldsomme raseriet.

3. Vi kan kjenne skam, skyld, resignasjon eller tomhet. Kanskje er raseriet rettet innover slik at magen knyter seg. Vi kan da forestille oss at vi vender raseriet utover. I fantasien er alt tillatt! Ta god tid.

4. Vi kan kjenne en vibrering eller en brå økning av kropps­temperaturen og så plutselig bli gjennom­våt av svette. Dette er en måte for kroppen å forløse raseriet.

5. Vi kan også bevisst uttrykke energien som muskelskjelvinger. Hvis du ligger, sett fotbladene i madrassen. La knærne peke litt utover samtidig som du holder imot tyngdekraften. Finn en posisjon hvor beina begynner å skjelve og riste. Du kan hjelpe skjelvingen i gang, men så la det fortsette uten at du verken lager skjelvinger eller prøver å holde dem tilbake. Når du skjelver kan du velge om du vil fortsette med sirkulering på magen eller ikke.

Kjenner du at det blir for mye for deg, kan du holde hendene rolig en stund, eventuelt en hånd på magen og en på brystet. Dersom du ligger kan du sette deg opp og sette fotsålene i underlaget for bedre jording. Ligger du og rister kan du legge beina ned. Du kan puste dypere og roligere. Fortsett å kjenne hendene på kroppen din.

6. Noen har opplevd å være så mye i frys­tilstanden at de ikke kjenner så mye annet. De kan da oppleve at de ikke kommer videre, men blir sittende fast i frystilstanden.

Når en er i frystilstanden vil en på et eller annet tidspunkt vekkes fra ubevegeligheten. En er da så vant til at det ikke er noen fluktmulighet at en på nytt går inn i frykt og hjelpeløshet. Dermed forsterkes både frystilstanden og den opplagrede nerve­energien. Traumatiseringen forsterkes.

Veien ut er å velge flukt eller kamp når vi vekkes fra ubevegeligheten.

Vi vekker oss selv fra ubevegeligheten når vi beveger hendene på magen vår. Men fordi vi er så vant til å holde aggresjonen tilbake opplever vi likevel at ubevegeligheten fortsetter. Kjenn derfor etter den aller minste impuls til sinne eller bevegelse. Forsterk den ved å knytte hendene, slå eller å bruke stemmen.
Vi kan også sette fotsålene i underlaget og bevisst begynne å skjelve. (se pkt 5).

Dette frigjør den lagrede nerveenergien og vi er i stand til flukt eller kamp! Vi unnslipper den overveldende situasjonen! Dermed tar vi livskraften vår tilbake!

Avslutningsvis.

Etter en tilstrekkelig utløsning kan kroppen finne en ny likevekt. Du kan balansere ulike deler av kroppen ved å holde en hånd på magen og en hånd på brystet. Du kan også holde en hånd på brystet og en hånd på pannen.

Hvis du har gjort dette forløsningsarbeidet aleine vil det være godt å ha en venn som gir deg bekreftelse og støtte etterpå. Dette vil fullføre prosessen på en sterkere måte ved at du får tatt i bruk dine sosiale ferdigheter.

Er dere to eller flere sammen, kan en annen rotere på magen din og samtidig holde bak nakken din. Dette kan styrke forbindelsen mellom følelsessenteret ditt og halsen, ditt uttrykk.

Hvorfor er skjelving så forløsende?

Voktere i en naturpark fortalte at når de satte fri dyr de hadde fanget, sørget de for at de skalv før de ble løslatt. Erfaringen deres var at dyr som ikke skalv etter å ha vært fanget ikke klarte seg i villmarken.

Skjelving hjelper oss ut av en frossen tilstand til kjemp og flykt. Den opplagrede energien som er aktivert for overlevelse i både nerve­systemet, muskler og bindevev lades ut. Dette er særlig viktig i området rundt hoftene! Skjelving senker i tillegg både pulsen og blodtrykket.

Gjennom langsomme sirkelbevegelser på nedre del av magen kan vi overvinne frykten og la uavsluttede livsopplevelser komme til overflaten slik at vi får kontakt med dem og blir ferdig. Slik vil spenninger i vevet reduseres og vår evne til nærvær øker.

Det aller viktigste traumet er for mange at vårt autentiske Selv ikke ble sett og møtt da vi var små. Å gi opp kontakten med vårt autentiske Selv, vårt indre lys, vår essens, kan være den største smerten vi har opplevd. Denne oppgivelsen gjør at vi begynner å late som og spille en rolle for både oss selv og omverdenen. Dette er for mange begynnelsen på et liv av fremmedgjøring.

Å bli sett av en annen på sjelsnivå kan gjøre underverker, enten det er av en venn, en kjæreste eller av en terapeut. Dette er viktigere enn alle terapeutiske teknikker. Dette bekrefter og gjør virkelig hvem du er. Du opplever da at du er ikke plagene eller begrensningene dine, men kommer inn i et landskap hvor du kjenner deg selv på en helt ny måte.

Litteratur for nysgjerrige:
Peter A. Levine: “In an Unspoken Voice. How the Body Releases Trauma and Restores Goodness”